mandag 25. mai 2015

Eksempel på en retorisk analyse (tekst: Hverdagsforbildene av Hadia Tajik)

Tale av Hadia Tajik
Hverdagsforbildene
Talen ble holdt i forbindelse med  IMDis flerkulturelle 8. mars-feiring i  2013

(Du finner teksten blant annet her: http://virksommeord.uib.no/taler?id=7283

Innledning

Hadia Tajik er når hun holder denne talen kulturminister, og talen holdes 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Det er da rimelig at en slik tale på en eller annen måte har fokus på kvinner.  Det står videre  at talen er en del av  IMDis flerkulturelle feiring. IMDi er Intergrering- og mangfoldsdirektoraret, et statlig organ. Mottakerne er først og fremst de tilstedeværende, men Tajik har sikkert i bakhodet at denne type taler også gjøres tilgjengelig digitalt slik at man kan lese den i etterkant.
Talen innledes med at hun hilser først kongen eller dronningen. Det står ikke angitt hvem av dem som er tilstede, men ut i fra at det er Kvinnedagen, kan man kanskje anta at det er dronningen,  og deretter hilser hun  “alle sammen”.  Normal høflighet tilsier at man hilser dem som er tilstede, og vanlig etikette eller regel for skikk og bruk er at man hilser de viktigste og mest prominente først, i dette tilfelle den kongelige personen. Noe annet vi innledningsvis bør kommentere er at dette er en muntlig tekst beregnet på framføring.  Jeg kommer litt tilbake til det muntlige senere. Hadia Tajik er fra Bjørheimsbygd, en liten bygd nord  i Rogaland, og det er rimelig at hun da hun holdt talen, brukte sin vanlige dialekt, altså at det er et avvik mellom den framførte teksten og manuset vi leser. Det ville virke kunstig og lite autentisk hvis hun ikke brukte dialekten vi forbinder med henne.

Om oppbygningen av teksten

Hvordan er talen bygget opp? Innen retorikken snakker vi om disposito, hvordan de ulike momentene er ordnet, og vi ser også på de viktigste innholdsmomentene avsender har valgt å ta med (inventio). Vi kan starte med å kommentere innledningen.  Innen retorikken har vi et begrep som heter exordium, og det handler om hvordan man starter talen.  Et viktig mål for mange som holder tale, er at de i starten av talen skal gjøre tilhørerne velvillige og vinne deres tillit og sympati.
I talen sin starter Tajik med å snakke om ekstraordinære kvinner som hun omtaler som “fantastiske forbilder” , og det rimelig at disse har vært tilstede på arrangementet. Hun slår fast at disse kvinnene “inspirerer oss”. Hun starter med å nevne kvinner i utlandet, men går så over til å også nevne norske. Hun nevner både kvinner som lever og har levd. Hun ser altså både tilbake på fortida  og på vår egen samtid. Hun går helt tilbake til 1800-tallet med Camilla Collet for så å nevne den pakistanske skolejenta Malala Yousafzai som ble skutt i hodet av Taliban fordi hun hadde blitt et symbol på jenter og utdanning. Forutsetningen for at eksemplene skal fungere, er at vi vet hvem de fleste av personene er, og hva de har stått for historisk.
Men så får talen et brudd. Hun begynner å snakke om det hun kaller for hverdagsforbildene som jo også er overskriften i teksten. Dette utgjør nesten to tredjedeler av teksten.  Hun snakker først bare om “kvinner” i sin alminnelighet. “Hverdagsforbilder er mor, søster, venninne, tante, datter.”  Hun bruker uttrykket “vanlige kvinner”, men så blir hun personlig når hun nevner sin egen mor. Hun går altså fra å bruke “vi” til det mer personlige “jeg”, og hun går så videre til å henvende seg til leseren, hun minner om at “Du er en hverdagsheltinne for noen andre”.  Uttrykket “heltinne” understreker at hun snakker til kvinner generelt.
Teksten avsluttes med at Hadia Tajik gratulerer med kvinnedagen.

Om etos

Tajik er selv beskjeden og fremhever ikke sin egen karriere på en skrytende eller brautende måte, men hennes egne prestasjoner og politiske karriere, gir henne en troverdighet når hun forteller om behovet vi har for forbilder. Hun som 2. generasjons innvandrer, som muslim,  som har vokst opp i en liten norsk bygd og som nå står som Norges kulturminister, har troverdighet (etos) når hun  sier at “I ord og handling former vi jenters og kvinners rolle.”, og hun hevder da at det var moren hennes som ved sitt eksempel som gjorde det mulig at en muslimsk jente fra Bjørheimsbygd ender opp som kulturminister. “Fordi hun var tøff, kunne jeg bli tøff. / Fordi hun jobbet hardt, ville jeg jobbe hardt. “
I en retorisk analyse som denne, spør vi jo om vedkommende er en faglig autoritet, og/eller om personen har god kunnskap og/eller erfaring om saken. Mange nordmenn vil kanskje ha en skepsis til en politiker med muslimsk bakgrunn, ikke minst fordi en del vil forbinde islam med kvinneundertrykking. Det er kanskje grunnen til at hun når hun velger å nevne utenlandske kvinner, nesten utelukkende trekker fram kvinner med muslimsk bakgrunn som har stått fram som kvinnesakskvinner i land som vi oppfatter som kvinneundertrykkende. Men - dette er likevel ikke en tale for eller mot islam. Eksemplene hun velger, må også forstås med hvor arrangementet hun taler på er, det er som vi har nevnt innledningsvis et arrangement på Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) hvor det flerkulturelle står i sentrum.

Hensikten med teksten

Hovedsynspunktet i teksten er at  det er viktig å ha forbilder. Argumentet er at forbildene inspirerer oss til hente det beste fram i oss selv og at vi trenger inspirasjon. Hun skriver: “...fordi hvis vi skal bli den beste utgaven av oss selv, trenger vi å se det beste i noen andre.
En egenskap, en ferdighet, et engasjement - som tenner en gnist i oss selv.” Får hun fram hovedsynspunktet sitt på en passende og overbevisende måte? Tjener talen sin hensikt? Forsøker hun å endre på tilhørernes synspunkter? Vi må tro at de som er tilstede på dette arrangementet i stor grad deler Tajiks tanker om kvinners viktige rolle i det norske og internasjonale samfunnet. Siktemålet hennes er antakelig mer å inspirere dem til fortsatt kamp for kvinners rettigheter enn å forsøke å endre synspunktene deres.  Hvis tilhørerne deler hennes verdier og oppfatninger, er det ikke nødvendig å argumentere for dem. Det er med andre ord en del som tas for gitt.  Hun bruker fortellinger og personlige eksempler som sitt hovedargument, og det er det vanskelig å argumentere mot. Samtidig må man spørre seg om det er mye generalisering, om viktige moment er utelatt.
Kan vi si at hun bruker skjult argumentasjon mer enn logos (åpen argumentasjon)? Spiller hun på våre følelser, drømmer  og ubevisste ønsker? Noen vil kanskje beundre Tajik, og ha et ønske om å bli som henne. Hun spiller kanskje på noens dårlige samvittighet, ved å minne dem på deres moralske ansvar for å være forbilder for dem man står nær. Det å å bruke eksempler som er nær mottakerne, gjør det lettere for tilhørerne å identifisere seg og å ta innholdet i teksten til seg. Vi må si at hun på denne måten ved sine eksempler og fortellinger, bruker patos mer enn logos. Samtidig er det en kort tekst, der begrunnelsene og forklaringene må bli korte og overflatiske. Dette er ingen grundig analyse av de kulturelle forutsetningene for hva som er viktig for den rollen kvinner ender med å spille i det norske samfunnet.

Virkemidler i teksten

Teksten har et muntlig preg. Det er korte setninger, av og til ufullstendige, ikke slik vi vil finne i en artikkel eller leserinnlegg. Hun skriver for eksempel “Fra Camillia Collett til Gro Harlem Brundtland. / Fra Fernanda Nissen til Shabana Rehman.”  Det er mange forholdsvis korte avsnitt. Jeg har tidligere vært inne på at teksten slik vi leser den, er på bokmål, men antakelig ble framført på Tajiks dialekt. Det å bruke dialekt, er viktig med tanke på det personlige og autentiske preget. Det er likevel forståelig at manus bruker en skriftform som er lett tilgjengelig for alle.  Vi snakker altså nå om den språklige utformingen av teksten, det vi kaller for elocutio. Et virkemiddel som hun bruker mye, er gjentakelser. “Til å stå på, til å si fra, til å jobbe hardt.”  Et annet eksempel er når hun beskriver hverdagsforbildene.  Fire ganger innleder hun en setning med “Det er kvinner som....” Et annet eksempel:
“Den standarden var at det er du som bestemmer hvem du er, ingen andre, ingens baksnakking, ingens rykter, ingen andre menneskers ord eier deg.”
Språket ellers er ganske nøkternt og saklig, uten mye bruk av bilder og sammenlikninger, men noe er det. Hun bruker kontraster, når hun setter hverdagsforbildene opp mot “Wonder woman”.  Det er vakkert når hun snakker om å være “døråpner” om å “åpne hennes hode og hjerte for tanken om hva som er mulig i hennes liv.” Det er vel den eneste metaforen Hadia Tajik bruker. (Hvis du ønsker å gå dypere inn i virkemiddelbruken, sjekk Gyldendals side!)

Oppsummering

Vi kan oppsummere med å se på den retoriske situasjon (kairos). Hvem er avsender, hvem er mottaker, hva er det ved stedet talen holdes og tidspunktet for talen (8. mars - kvinnedagen) som legger rammer og begrensinger for hvordan talen kan og bør utformes? Den røde tråden i teksten er hvordan vi er forbilder for hverandre, og i denne teksten er “vi” kvinner. Fra å starte med å se på de store navnene som har laget overskrifter i historiebøkene, handler de siste to tredjedelene av teksten om “hverdagsforbilder” eller vanlige kvinner. Talen er ment å minne om  at alle kvinner har et individuelt ansvar for hvordan de kan åpne men også lukke dører for andre kvinner. Det sterkeste argumentet  for dette, er da Tajiks egen historie om den betydningen mora har hatt for henne. Det kan passe å avslutte med å si noe om aptum = “høvelighet”. Vi må kunne si at den lette muntlige formen i talen passer godt til denne teksten som langt på vei er et personlig vitnesbyrd om kulturministerens eget liv.

1 kommentar:

  1. Når du i teksten bruker uderoverskrifter, og skriver "det kan passe å avslutte med å skrie noe om aptum", er dette en integrert del av selve analysen, eller ment som veiledning til hvordan vi skal disponere teksten, og hvilke elementer vi skal ha med hvor?

    SvarSlett